General Carl Gustav Fleischer

~Storhet og fall~

Seks år har gått siden jeg holdt mitt første foredrag om general Fleischer i dette forum. De spørsmål jeg da stilte om hva som skapte Fleischers storhet under felttoget og hvilke krefter som drev ham i avgrunnen to år senere, har jeg i mellomtiden i min bok besvart så langt det lar seg gjøre basert på en overveldende dokumentasjon.

I en bok hvor krig og lederskap i krig har vært et sentralt element, har jeg tillatt meg å trekke slutninger basert på den innsikt i krigføring og krigshistorie jeg og mine fire støttespillere representerer.

 

Generalmajor Torkel Hovland

Jeg vil i kveld konsentrere meg om de viktigste konklusjoner og lærdommer som kan trekkes i boken, og siden vi nå står oppe i en ny og avgjørende kamp om vårt Forsvars skjebne, legge vekt på å få fram relevante lærdommer for dagens situasjon.

Ingen kan verdsette general Fleischer uten å fordype seg i hans forsvar av Nord-Norge våren 1940. Da det på tross av en flom av beskrivende bøker, ikke er utarbeidet en krigshistorisk vurdering med analyse av årsak og virkning til suksessen i Narvik-felttoget, måtte jeg for å kunne vurdere Fleischers lederskap foreta min egen inngående analyse av operative og ledelsesmessige aspekter.

Min vurdering av felttoget etterlater ikke skyggen av tvil når det gjelder Fleischers avgjørende rolle for gjenerobring av Narvik 28 mai 1940. Betydningen av denne seier ble som her antydet av Fleischers partner, general Béthouart, stor. Legenden om tysk uovervinnelighet ble brutt, og navnet Narvik skulle bli stående som symbolet på håp og alliert seiersvilje. Selv om franske styrker støttet av britiske flåteenheter og fly spilte hovedrollen under amfibieoperasjonene, ville hverken landgangen i Bjerkvik eller overgangen over Rombaken ha vært mulig uten at Fleischer igjennom kontinuerlige angrepsoperasjoner i fjellet bandt og desimerte den tyske hovedstyrken.

Fleischer skulle bli den første norske general på 150 år som førte vellykkede angrepsoperasjoner over lengre tid og den eneste norske general under krigen som skulle få internasjonalt ry som feltherre. Uten Fleischer ville Narvik-felttoget ha føyet seg inn i rekken av norske og allierte forsmedelige nederlag i 1940. Det forhold at Fleischer med sine nord-norske og trønderske tropper viste at under den riktige ledelse kan norske soldater fortsatt leve opp til Norges stolte tradisjoner i forsvar av fedrelandet er vesentlig for vår nasjonale bevissthet.

Fleischers vellykkethet på slagmarken er av etterkrigstidens politiserende historikere bortforklart med at i Nord-Norge lå alt så meget bedre til rette. Dette er en meningsløs beskrivelse av den situasjon Fleischer stod overfor 9 april.

Han befant seg selv i Vadsø i en voldsom snestorm hundre mil fra begivenhetene. Han hadde i løpet av natten mistet de eneste overflate kampfartøyer som var disponert til Nord-Norge, en av sine beste infanteribataljoner, og mobiliseringsdepotet Elvegårdsmoen med store militære lagre samtidig som hovedmålet for den tyske angrepet, Narvik, var på fiendens hender.

Fleischer hadde som avdelingssjef i Generalstaben 15 år tidligere advart mot et overraskelsesangrep som dette og fastholdt at den eneste måten å forsvare vårt store landområde på var gjennom angrepsoperasjoner på indre linjer å slå fiendens kolonner og brohoder enkeltvis. Gjennom å planlegge sammendragning av divisjonen på Setermoen og forberede fremskutt forsvar i Narvik og Sør-Varanger fulgte han opp dette konsept.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hans skuffelse var stor over å miste Narvik/Bjerkvikområdet. Det meningsløse tapet av panserskipene med de talende navnene Eidsvold og Norge med 276 av våre beste sjøfolk rystet ham dypt.  Forutsetningen var at skipene skulle legges under land i de trange farvann ytterst i Ofotfjorden ved Barøy og virke som flytende batterier og gjennom en samlet og overraskende ildåpning senke og skade inntrengende krigsskip. Usikkerhet skapt av kommanderende admiral om ildåpning fikk skipene til å bli liggende i havneområdet og medførte sammen med bruk av nøytralitetsvaktsprosedyrer med skudd foran baugen og bording at de var sjanseløse.

P/S Eidsvold

Det at tusen norske soldater som kunne støtte seg til solide feltbefestninger i Narvik, overgav seg til 600 sjøsyke østerrikere uten å løsne skudd, var etter Fleischers vurdering et resultat av regimentssjefen, oberst Konrad Sundlos forræderi. Fiaskoen ved Narvik ble denne stormnatten repetert langs hele vår lange kyst. Dere unge må aldri glemme at «Rules of engagement» i en krisesituasjon betyr forskjellen på fred og krig, seier og nederlag og som på panserskipene liv eller død.

Fleischer var i virkeligheten denne fryktelige morgenen sammen med andre militære sjefer offer for en feilslått norsk forsvarspolitikk. På tross av at verdenskrigen nå hadde rast i over et halvt år, var forsvaret ikke reellt sett forsterket, ingen planer lagt eller ordrer gitt for en situasjon som denne. Manglende evne til krisehåndtering medførte at Generalstabens gjentatte bønner om mobilisering ikke ble fulgt opp. Regjeringen hadde ikke lagt to pinner i kors for å sette seg inn i forsvarets behov og sitt eget ansvar i krise og krig. Regjeringens unnfallenhet påførte nasjonen store tap og lidelser og fem års okkupasjon. Panserskipenes undergang var et direkte resultat av manglende bevilgninger til militært materiell og øvelser og bør minne dagens politikere på det forferdelig ansvar de bærer ved ikke å ivareta nasjonens beredskap. Fleischer måtte ta konsekvensen av at den manglende beredskap også hadde svekket offiserskorpset og skapt en kreftsvulst av manglende besluttsomhet og defaitisme. Det er bedrøvelig å måtte fastslå at bare noen få av våre militære sjefer viste den nødvendige styrke og handlekraft i denne største av våre nasjonale kriser. Ved å legge nøytralitetsvernets stående instruks til grunn om at makt skal brukes når det er åpenbart at en væpnet styrke som tilhører en krigførende makt, trenger inn på norsk territorium, kunne de alle som Fleischer besluttsomt ha tatt opp kampen. Mens den politiske og militære ledelse i Sør-Norge de neste dagene var totalt handlingslammet, iverksatte Fleischer med nesten maskinmessig presisjon alle nødvendige tiltak for gjennomføring av et eksistensforsvar av landsdelen. Da han etter en livsfarlig flytur i snestormen, ankom Tromsø 10 april, etablerte han seg straks som øverstkommanderende, erklærte landsdelen som krigsskueplass og iverksatte sammen med fylkesmannen i Troms full mobilisering av militære og sivile ressurser. 11 april var hans divisjonskommando operativ i Målselv, og han kunne iverksette øyeblikkelige tiltak for å få situasjonen under kontroll.

På tross av et lite oppmuntrende styrkeforhold og mangelfullt utrustede og trenede tropper tok Fleischer konsekvensen av sine tidligere vurderinger og våget som general Dahl uttrykte det, angrepet. Han besluttet å angripe og ødelegge Narvik-brohodet først, for deretter å overføre divisjonen til Nordland for å kunne møte en tysk fremrykning fra Trøndelag.

Vi får i hans valg av operativ metode et innblikk i en dimensjon hos Fleischer som ikke fantes hos de øvrige sjefer. Han hadde brukt et langt liv til å forberede seg på en situasjon som dette. Ved å satse maksimalt på gjennom lendemobilitet å avskjære og slå fienden stykkevis og delt søkte han å unngå strid på motstanderens premisser. Hans felttogsplan var å skaffe utviklingsmulighet for et divisjonsangrep ved å ta Gratangen-området med et angrep med 6. brigade, deretter binde fi styrker på Gratangseidet med en ny improvisert brigade og sette inn hovedangrepet mot Bjerkvik gjennom det veiløse lendet over Gressdalen - Vassdalen.

En studie av Fleischers artikler i NMT og hans forelesninger som lærer på den militære høyskole viser at dette operasjonskonseptet som er nesten identisk med dagens Div 2000 doktrine, ble utviklet av Fleischer på bakgrunn av krigshistoriske studier lenge før Liddel Harts Manøverkrigføringskonsept og finnenes «mottitaktikk».

17 april hadde Fleischer sitt direktiv for motangrepet klart. Sammenligningsvis er Ruges samtidige direktiv påfallende passivt og utnytter ikke den totale veibundetheten til de tyske infanteriforbandene i Sør-Norge gjennom operasjoner i flanker og rygg. Ruges mislykkede operasjoner bekrefter Fleischers vurdering av oppholdende strid i 1934.

Det er et tankekors at fordi Fleischer ble gjort til en ikkeperson etter krigen, samtidig som Ruge ble utropt til vår eneste krigshelt på høyere nivå, ble følgen at Ruges desentraliserte, mislykkede, defensive doktrine lagt til grunn for forsvarsplanleggingen etter krigen. Først på 1990-tallet kom såvel Fleischers felttog som hans lederskap og manøverkrigsdoktrine til heder og verdighet. I disse dager er vi igjen i ferd med å kaste dette konseptet på skraphaugen, samtidig som det lette, norske infanteriet som har vært vårt trumfess i landkrigssammenheng i 400 år, nedlegges.

Som alle feltherrer fikk Fleischer erfare at planlegging er en ting, gjennomføring en annen. Manøverkrigføring har et potensiale for resultater, men stiller store krav til selvstendige og dyktige sjefer på bataljons- og høyere nivå. 6. brigades innledende angrep i Gratangen hvor hovedangrepet på Lapphaugen stoppet opp og resulterte i at Trønderbataljonen ble eksponert for et ødeleggende motangrep i Gratangen, var et resultat av de norske lederes manglende feltmessige trening.

Evnen til å takle den innledende motgang, demonstrerte mer enn noe annet Fleischers evner som leder i felt. Lindbäck Larsen skriver: «----i de kritiske øyeblikk viste han seg som den fullkomne soldat----. Overfor de krefter som er i bevegelse i kriseøyeblikk i krig er hovedspørsmålet det brutale: Viker du eller står du? Fleischer stod.» Den britiske generalen Wawell sier i en bok om lederskap at den viktigste egenskap hos en general er «a certain toughness of mind.» I Gratangen viste denne lavmælte og personlig beskjedne mannen med akvarellmaling og ørretfiske som hobbyer, at han var i besittelse av en slik tøffhet. For igjen å sitere hans stabssjef Lindbäck Larsen: «Han viste en grad av urokkelighet som sto i en eiendommelig kontrast til hans vesen i alminnelighet.» En av Fleischers bataljonssjefer, senere general Hunstad uttrykte det slik: «Nederlaget var også en påkjenning for omkringliggende avdelingers kampmoral, og det kan trygt sies at i en slik tung stund var det en stor trøst å vite at man som fører hadde en mann med så rolig og nøktern handlekraft som nettopp general Fleischer. Han innfant seg personlig i frontområdet og satte seg inn i forholdene-----en kan si det slik at selvtilliten, tryggheten og fremfor alt roen spredte seg fra generalen til hele divisjonen». Fleischer hadde også evne til å lære av sine feil. Aldri mer skulle norske enheter falle i bakhold eller på annen vis pådra seg store tap pga ledelsesmessige feil. Gratangen ble tatt, men forsinkelsen forårsaket av Trønderbataljonens ødeleggelse medførte at den eminente, østerrikske taktikeren, oberst Windisch, blokkerte et direkte angrep mot Bjerkvik ved besettelse av støttepunkter i Leigas-massivet. Det tok Fleischers tropper en uke med kontinuerlige angrepsoperasjoner under brutale vinterforhold i høyfjellet å nedkjempe fiendens støttepunkter og atter true Bjerkvik.

Selve nøkkelen til Fleischers etter hvert så oppsiktsvekkende resultater, synes å være hans evne til å holde moralen oppe under de langvarige og meget krevende operasjonene. Det gjensidige tillitsforholdet mellom ham, befal og soldater og landsdelens myndigheter og befolkning beskrives av Alfred Henningsen som den Fleischerske ånd som hersket i Nord-Norge. Hans lederskap var basert på kameratskap - offiserene var herunder de fremste blant likemenn.

Som det fremgår av denne rapporten fra britenes første landmilitære sjef, general Mackesy, var de britiske vervede tropper helt lammet av vinterforholdene. Generalløytnant Auchinleck som overtok 15 mai, slår i sin sluttrapport fast at landstridskrefter må for de ugjestmilde forholdene i Norge være spesialutstyrt og spesialtrenet. Mange av oss har gjort de samme erfaringer under de mange allierte øvelser i Nord-Norge. Det er således et tankekors at vår nye forsvarsordning i en militær krisesituasjon gjør oss helt avhengig av allierte som ikke behersker landkrig under våre vanskelige forhold.

Fleischer valgte ikke som Ruge i sør å basere seg på alliert seier, han tok det fulle ansvar for å slå de tyske styrkene og så alliert støtte som et supplement. Det var nok likevel svært frustrerende at store britiske styrker lå uvirksomme, beskyttet av en skog av luftvernartilleri og sperrebalonger i Harstad-området. Hans stolthet gjorde det vanskelig å trygle om støtte. Like før iverksettelsen av divisjonsangrepet fikk Fleischer likevel velkommen og uventet hjelp. Den franske generalen, Béthouart, gikk 28 april i land i Gratangen/Lavangen-området med en halvbrigade franske alpejegere. Denne entusiastiske franske fjellkrigeren sa seg straks villig til å støtte Fleischers angrep ved å rykke fram i tilknytning til veien over Gratangseidet. Det skulle utvikle seg et nært vennskap mellom de to menn.

Alle større operasjoner i Narvik-avsnittet skulle bli et resultat av dette nære samarbeidet. Etter at Fleischer hadde drevet tilbake de tyske styrkene i Leigas-massivet, utvirket Béthouart støtte til landsetningen i Bjerkvik 14 mai, koordinert med et nytt divisjonsangrep fra nord. Alliert forsinkelse medførte at Fleischer kom for sent til å avskjære de tyske styrkene i Bjerkvik-området, men ved å snu 6. brigades front klarte han å få fotfeste på det mektige Kuberg-platået og true den tyske tilknytning til det svenske jernbanenettet på Bjørnefjell. Fastholdelse av den tyske hovedstyrke i høyfjellet muliggjorde i neste omgang gjenerobringen av Narvik. Ledet av Béthouart angrep en kombinert fransk-norsk brigade Narvik over Rombaken fra nord, samtidig som en polsk brigade angrep Ankenes/Beisfjord-området.

General Carl Gustav Fleischer