Kontrovers i ettertiden

Allerede mens general Fleischer levde var det flere i London og hjemme i Norge som stilte spørsmål ved omstendighetene rundt utnevnelsen av forsvarssjefen. Disse spørsmålene ble ytterligere forsterket etter Fleischers død.

Etter Krigen ble Fleischers aske ført tilbake til Norge. Til tross for oppfordring fra ledende samfunnstopper nektet regjerningen Gerhardsen å gi Fleischer en statsbegravelse. Ved begravelsen deltok Kongen, Kronprinsen og representanter for hele det offentlige Norge, med ett unntak, ingen representanter for verken regjeringen eller Arbeiderpartiet møtte.

Dette har vært et trekk som har gjentatt seg flere ganger de siste 60-årene. Når et monument av Fleischer skulle avdukes ved hovedkvarteret for 6. divisjon skulle avdukes, glimtet fortsatt Arbeiderpartiregjeringen med sitt fravær. Også denne gangen var Kongen tilstede.

I etterkrigstiden var det andre krigshelter som fikk sin plass i solskinnet. Fleischers lære i etterkrigstiden var tilsynelatende ikke til stede. En del av litteraturen under krigen og i etterkrigstiden som omhandler felttoget i Nord-Norge nevner ikke Fleischer med ett ord. Dette rettet seg gradvis opp utover 70 og 80 tallet.

Debatten fikk ny styrke da Torkel Hovland utgav biografien om Fleischer. Her ble nye dokumenter og personlige brev lagt frem. SV-politiker og forfatter Hans Olav Lahlum er en av de som har beskyldt blant annet Torkel Hovland for å ha en politisk agenda, idet Hovland kritiserer forsvarspolitikken i forkant av krigen.

Det ble også laget en dokumentar som ble vist på NRK. Med bakgrunn i brevveksling mellom Fleischer og hans elskede hustru, gir dokumentaren et varmt og nært inntrykk av generalen.

Først i nyere tid har Fleischers militære bedrifter blitt tatt frem i lyset. Det er i dag en sterk fokus på Fleischer og hans felttog i undervisningen både ved Krigsskolen og Forsvarets Stabsskole. Felttoget har også vært utnyttet ved flere NATO-øvelser for å trekke lærdom fra gjennomføring av feltopperasjoner i nordlig klima.

Enkelte mener at Fleischer aldri var utsatt verken for politisk spill, eller ble dårlig behandlet. Dette forandrer likevel ikke det faktum at Fleischer var en stor norsk leder, som var den første allierte slo de tyske styrkene. For denne bragden har Fleischer fått en verdig plass i historiebøkene, bare ikke i de norske, foreløpig.

I hvilke grad vi noen gang vil få frem hele bildet av de prosessene som general Fleischer ble utsatt for er lite trolig.