Slaget om Narvik

Slaget om Narvik var et slag under den andre verdenskrig mellom de tyske og østerrikske invasjonsstyrkene under ledelse av Eduard Dietl mot de allierte britiske, franske under general Béthouart og polske styrker og norske styrker under ledelse av Carl Gustav Fleischer. Slaget varte fra 9. april 1940 frem til gjenerobringen av Narvik og den påfølgende tilbaketrekningen av allierte styrker 8. juni 1940.

Tysklands hensikt med invasjonen var å sikre forsyningen med jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna som ble skipet ut i Narvik som var antatt å ha avgjørende betydning for Tysklands rustningsindustri.

Invasjonen ble utført ved troppetransport av ca 2 000 østerrikske Gebirgsjägere fra 139. Gebirgsjägerregiment på ti nybygde tyske jagere. Dette var soldater som var spesialtrente på fjellandskap og hadde rykte på seg til å være blant annet gode skiløpere. I grålysningen og snøværet den 9. april ble de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» torpedert på Narvik havn. Den norske kommandøren i Narvik, oberst Konrad Sundlo var medlem av Nasjonal Samling og gikk inn for overgivelse av byen. Kapitulasjonen ble unngått ved at 200 norske soldater under ledelse av major Sigurd Omdahl unnslapp byen i en dramatisk fluktmanøver langs Ofotbanen.

Den 10. april slo den britiske H-force til, fem britiske jagere seilte inn i Narvik havn, senket to tyske jagere, alvorlig skadet én og senket ytterligere syv andre tyske skip, deriblant forsyningsskip. To britiske skip ble senket. I det andre sjøslaget i Narvik den 13. april ble de resterende tyske jagerne senket eller forsøkte å berge mannskapet ved å renne på land. Ett av de tyske skipene, «Georg Thiele», står fortsatt med baugen 30 meter tilværs nær Rombak i Ofotfjorden. Som følge av at tyskerene mistet større deler av sine forsyninger var de nødt til å utstyre egne soldater med norske uniformer og geværer fra Elvegårdsmoen (disse om lag 5 000 troppene gikk senere under den ironiske benevnelsen «fjellmarine»).

Tyske styrker nedkjempet i april en norsk bataljon fra Trøndelag på Bjørnfjell, nær svenskegrensa, som hadde unnsluppet fra Narvik invasjonsdagen. I Gratangen ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stoppet av norske befalskoleelever. Senere ble en annen norsk bataljon som hadde vært på nøytralitetsvakt nedkjempet på nattestid i Gratangen på grunn av manglende vakthold.

Etter dette begynte en 40 dagers sammenhengende norsk offensiv av Alta bataljon, Infanteriregiment 15 og Infanteriregiment 16 under ledelse av General Fleischer. Etter kontinuerlige kamper ble fjellene i Læigastindmassivet og på Kuberg-platået erobret: Roasme, Ørnfjell, Storebalak, Lillebalak, Næverfjell, Kuberget. Slaget på nordfronten kulminerte med harde kamper nær svenskegrensa ved 620-høgda og Holmvann i månedsskiftet mai/juni.

På sørfronten ble de tyske og østerrikske styrkene presset stadig lengre mot svenskegrensa av en polsk eksil-bataljon Ankenes-halvøya.

Den franske fremmedlegionen invaderte Bjerkvik den 13. mai med tung britisk sjøveis artilleristøtte. Dette, samt press fra Alta Bataljon førte til tysk retrett til en ny forsvarslinje sør for Jernvannene ved Haugfjell og Rundfjell.

Den 28. mai invaderte en norsk bataljon fra Infanteriregiment 15 og en avdeling fra den franske fremmedlegionen Narvik fra Øyjord-halvøya. Selve byen var ubesatt, men i fjellene øst for byen måtte østerrikerne trekke seg ut etter harde kamper og tung beskytning fra britisk marine.

Første uka av juni var det i følge den tyske hærledelsen kun et tidsspørsmål før tyskerne ville ha måtte kapitulere eller la seg internere i Sverige. Men på det tidspunktet hadde Wehrmacht brutt igjennom fronten i Frankrike, og det ble besluttet av de allierte å trekke seg ut av Norge. Den 8. juni la de norske styrkene ned våpnene.

Slaget om Narviks betydning

Den tyske marine mistet ti av sine nyeste jagere i Ofotfjorden og to ubåter den 10. og 13. april. Dette var et avgjørende hinder for Tysklands planlagte invasjon av Storbritannia som var ment å finne sted høsten 1940 («Operasjon Sjøløve»).

Lærdommer fra invasjonen av Narvik den 28. mai var viktig i de alliertes planlegging av D-dagen i 1944.

Mens styrker i Sør-Norge kapitulerte etter kort tid, var nord-norske avdelinger de eneste som førte større offensive operasjoner mot invasjonshæren. Dette var under Den kalde krigen en vesentlig del av den kollektive erindringen til befolkningen. Fortellingen/myten om «Fiskerbondesønnene som slo Hitlers elitesoldater» var en vesentlig kilde til kollektiv identitet i tiårene etter krigen.

Narvik var i to måneder sentrum for verdensnyhetene. I tiårene etter krigen var Narvik muligens Norges mest kjente by i utlandet på grunn av dette slaget.