Historien om Fleischer

Carl Gustav Fleischer ble født 28. desember 1883på Bjørnør i Sør-Trøndelag. Han var sønn av sogneprest Carl Edvard Fleischer og Johanne Sofie Fergstad.

Fleischers far omkom på en tjenestereise da sønnen var bare to år gammel, og moren flyttet med de to sønnene – den senere biskop Andreas Fleischer (1878–1957) og Carl Gustav – til Trondheim. Senere flyttet de ned til Kristiania. Der begynte Fleischer på sin militære utdannelse og tok Krigsskolens øverste avdeling i 1905. Her ble han nest best i kullet sitt. Videre tok han Den militære høyskole i 1907.

Fleischer utmerket seg tidlig som offiser. Han ble tatt opp som aspirant i generalstaben 1909 og avla generalstabseksamen 1913. I 1917 ble han kaptein. Han tjenestegjorde som adjoint i generalstaben frem til 1919. I perioden 1919–24 var han stabssjef ved 6. divisjon i Harstad, hvor han fikk sine første erfaringer med den landsdelen som skulle få en helt spesiell plass i hans liv.

Fleischer vendte tilbake til generalstaben 1924 og arbeidet i mobiliseringsavdelingen til 1926. Deretter var han kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) 1931–33 og tjenestegjorde i kommanderende generals adjutantstab et års tid frem til han høsten 1934 ble utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939, da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon.

I tillegg til sine militære stillinger underviste Fleischer i generalstabstjeneste, taktikk og anvendt krigskunst ved Den militære høyskole 1929–35 og var redaktør for Norsk Militært Tidsskrift 1933–34. Han tjenestegjorde også en kortere periode ved et fransk infanteriregiment i midten av 1920-årene, og han var sekretær for Stortingets utvidede militærkomité under arbeidet med forsvarsordningen av 1927 og militærfaglig sakkyndig for Bondepartiet under utredningene forut for forsvarsordningen av 1933. Forsvarsordningen slik den ble vedtatt innebar en kraftig reduksjon av Norges mulighet til å forsvare seg. Gjennom sin varierte karriere skaffet han seg et inngående kjennskap til det norske forsvaret og dets historie, samt til militærvitenskapen.

Han var en meget kunnskapsrik offiser med et sunt militært judicium, og han ble kjent for å treffe sine avgjørelser med sikkerhet og gjennomførte dem uten vakling.

Hans personlige opptreden var elskverdig og hensynsfull, men hans beskjedne vesen dekket over en urokkelig vilje, og den stillfarende mann var med uventet lidenskapelige følelser knyttet til sine soldatmessige idealer, og her tålte han intet kompromiss. Til tross for mange høye stillinger fikk han aldri noe fortrolig forhold til sine politiske overordnede. I norsk sammenheng innebar hans tradisjonalisme at han gikk inn for å beholde så mye som mulig av den eksisterende hærordning under reformarbeidet i mellomkrigstiden, og en motvilje mot å la forbigående politiske og økonomiske konjunkturer avgjøre forsvarsstrukturen. Mangelen på utdannelse, øvelser og materiell fornyelse førte til at hæren i midten av 1930-årene fremstod som en av Europas svakeste.

General Fleischer fikk kommandoen over 6. Divisjon 16. januar 1939, og ledet Divisjonens vanskelige og dramatiske nøytralitetstjeneste vinteren etter med myndighet og sans for realiteter, og krigsutbruddet rokket ikke ved hans sikkerhet og effektivitet. Den tragiske og flaue innledning i Narvik fikk han ved sin utbrytningsordre til den omringede norske garnison vendt til et intermesso som vakte stolthet og selvtillit i Divisjonen og landsdelen, og i de 2 følgende måneder ledet han målbevisst Divisjonens fremrykning tross tilbakeslag, kriser og vanskeligheter, til han den 28. mai 1940 i forreste linje gikk inn i Narvik.

Da de allierte besluttet å trekke seg ut av Norge, innebar det at han i siste time ble fratatt anledningen til å presse de tyske styrkene i området til kapitulasjon eller flukt, noe som gikk sterkt inn på ham.

Fleischer ble sjef for Hærens Overkommando da den ble etablert i London 19. juni 1940. Hans fremste mål var å reise en eksilhær raskest mulig for å kunne sette den inn i gjenerobringen av Norge. Dette standpunktet viste seg etter hvert uforenlig med regjeringens prioritering av andre oppgaver.

Ved den triste slutt på felttoget ble general Fleischer beordret til å følge Regjeringen ut av landet som sjef for hæren. l sin nye stilling gjorde han et fremragende grunnleggende arbeid, men i det irrasjonelle og hektiske emigrantmiljø måtte det bli vanskelig for ham å finne seg til rette og gjøre seg gjeldende. Da det våren 1942 skulle utpekes forsvarssjef for alle de norske styrker, falt valget på en yngre. General Fleischer mente derfor å burde stille sin stilling til rådighet og ble utnevnt til militærattache i Canada. Han følte dette som en tilsidesettelse og døde alt 19. desember samme år uten kjennskap til at han nettopp var tildelt vår høyeste krigsdekorasjon, krigskorset med sverd.

Carl Gustav Fleischer mottok flere utenlandske ordener og krigsdekorasjoner for sin innsats i felttoget 1940, bl.a. det franske Croix de guerre og den polske Virtuti Militari-ordenen, og han ble utnevnt til Knight Commander av den britiske Order of the Bath i 1941. Dagen før sin død ble han tildelt Norges høyeste dekorasjon, Krigskorset med sverd, men nyheten om tildelingen nådde ham ikke i live.

Da general Fleischers aske ble ført tilbake til Norge etter krigen, nektet regjeringen Gerhardsen ham en statsbegravelse. Til tross for tilstedeværelsen av Kongen, Kronprinsen og representanter for alle andre deler av det norske samfunnet, møtte ingen representanter for regjeringen eller Arbeiderpartiet i begravelsen. Når et monument for å hedre hans minne skulle avdukes ved hovedkvarteret til 6. divisjon. Også denne gangen var Kongen tilstede, men nok en gang viste regjeringen og Arbeiderpartiet den samme manglende respekt for generalen.